Jeg har vært der før, og merker at jeg er på vei dit igjen. Om jeg ikke stopper det. Og stoppe det kan jeg, men ikke alene. Ikke alene. Prøvde det sist. Det blir som å prøve å stoppe en bil som er på full fart inn i fjellveggen, uten at du får lov å bruke bremsen. Uten hjelp var det for meg ikke mulig. Så jeg kræsja. Hardt, og for meg, brutalt. Hadde 3 uker i totalt mørke. Et mørke kun jeg så. 3 uker uten å gå utenfor leiligheten. 3 uker bare meg. Det var slik det føltes. Bare meg. Uten hjelp vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. For jeg var ikke alene. Jeg hadde mange. Jeg så de bare ikke.
Og nå. Det skjer igjen. Bare denne gangen har jeg allerede tråkket på bremsen. Jeg har bedt om hjelp. Fra familie, venner, kona og en psykolog. Denne gangen skal jeg bruke bremsen. Aktivt. Jeg kan gjerne kjøre litt langs veggen. Jeg takler å skrape litt av lakken. Jeg skal bare ikke kræsje. Ikke denne gangen.
Ikke denne gangen!
