Alene med mange

Jeg har vært der før, og merker at jeg er på vei dit igjen. Om jeg ikke stopper det. Og stoppe det kan jeg, men ikke alene. Ikke alene. Prøvde det sist. Det blir som å prøve å stoppe en bil som er på full fart inn i fjellveggen, uten at du får lov å bruke bremsen. Uten hjelp var det for meg ikke mulig. Så jeg kræsja. Hardt, og for meg, brutalt. Hadde 3 uker i totalt mørke. Et mørke kun jeg så. 3 uker uten å gå utenfor leiligheten. 3 uker bare meg. Det var slik det føltes. Bare meg. Uten hjelp vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. For jeg var ikke alene. Jeg hadde mange. Jeg så de bare ikke.

Og nå. Det skjer igjen. Bare denne gangen har jeg allerede tråkket på bremsen. Jeg har bedt om hjelp. Fra familie, venner, kona og en psykolog. Denne gangen skal jeg bruke bremsen. Aktivt. Jeg kan gjerne kjøre litt langs veggen. Jeg takler å skrape litt av lakken. Jeg skal bare ikke kræsje. Ikke denne gangen.

Ikke denne gangen!

Bør man legalisere digitale elskerinner?

Kona har sovna. Det er faktisk ganske lenge siden. Vi har barn. Barn er mye arbeid. Av arbeid blir man sliten. Og når man er sliten er det jo fornuftig å gå til sengs. For å sove. Fornuftig. Er ikke alltid like glad i fornuft. Jeg er klar over konsekvensene av å ikke få nok søvn. Jeg vet. Jeg har selv opplevd det mang en gang. Og jeg har hørt det. Mange ganger. Jeg vet at søvn er bra. Men det føles likevel ikke alltid like rett å gå til sengs. I alle fall ikke for å sove. Ikke hver kveld.

Så var gjør man, når man ikke klarer å legge seg. Legger jeg meg blir jeg bare frustrert. Om jeg ikke legger meg blir jeg trøtt. Så da er det bare å velge. I kveld velger jeg bloggen. Eller ikke helt. Jeg velger et digitalt liv. Et liv innom Facebook og Skype. Et liv innom Instagram og Twitter. Et liv som ikke er her. Et liv hvor jeg møter andre. Andre som meg. Og så kommer drømmene. Drømmene om hvordan alt hadde vært der-som-atte, hvis-om-atte. Og merker at andre deler de samme tankene. Tanker som er ufarlig på hver sin IP-adresse, men som frister. Frister å gjøre analoge.

Og alt dette fordi klokka ble trøtt. Trøtt for noen andre enn meg.

Er det lov?

En relativt klar blåmandag. Aldri hatt en lignende dag før, men kan bekrefte at en blåmandag er veldig snart slutt. Den har blitt til tirsdag før jeg rekker å trykke "Lagre". Og nok en gang burde jeg etter all fornuft prioritert litt annerledes. En tidlig kveld kanskje? Og i morgen er det middag med venner. Blir ikke tidligere da heller.

Kunne tenkt meg litt fri. En tur på hytta. Alene. Er i midten av 30-åra og har enda ikke vært på tur alene. Ikke helt alene. Når jeg tenker på det, ikke engang alene bare bikkja og meg selv heller. Har aldri klart det før. Har heller aldri fristet før. Det frister nå. Alene på hytta. Eller kanskje skogen. I telt. Med bål. Hmm... kanskje er det det jeg skal bruke neste mulighet til. En helg alene. I skogen. Med sekk, telt, bål. Uten unger som maser. Uten kone som maser. Kanskje med en bikkje som maser. Ikke helt bestemt meg på den. 

Smarttelefonen blir hjemme. Ikke alltid like smart må jeg innrømme. Den frir meg ikke akkurat fra stresset. Som er ganske fremtredende om dagen. Jeg trives. Trives i jobben. Trives i familien. Trives blant venner. Men. Det er alltid et "men". Jeg har gått på veggen før. Skikkelig. Har vært Supermann. Tok bokstavelig talt løpefart. Nesten med åpne øyne, rett i veggen. Og så ble det svart. Skikkelig svart i 3 måneder. Det er flere år siden, men mørket lusker i det fjerne fortsatt. Fordelen er at jeg ser det nå. Ser at det nærmer seg. Ser at om jeg fortsetter så treffer jeg veggen igjen. Og jeg har ikke tenkt meg dit. Ikke en gang til.

Derfor kanskje en tur. Alene. Alene uten smarttelefonen. Men med sekk, telt, bål, bikkja og ingen.

Klokka er 00:05

Jeg skulle ha lagt meg for lenge siden. I alle fall burde jeg gjort det. Jeg er en mann i midten av 30 åra. Gift med kona, og barna i barnehagen. Jobber i by´n, bor utenfor. Pendler. Hver dag. Pendler til og fra by´n hver dag. Som regel står jeg opp før ungene står opp. Og som regel kommer jeg hjem i det de er i ferd med å legge seg. Så derfor, burde jeg vel heller krøpet til køys, enn det jeg gjør nå. Skriver mitt første innlegg i en blogg.

Jeg har egentlig aldri forstått poenget med blogg. Sliten fortsatt med å se det. Så er det nå en gang sånn at når ungene ikke liker maten de får servert, må de i alle fall prøve før de setter den fra seg. Hvor mange biter til jeg må ta før jeg gir meg? Aner ikke. Kanskje jeg liker det. På samme måte som min 4-åring elsker sterke oster fra verden rundt. Eller kanskje ikke.

Bilder? Ser at alle rosa-bloggerne poster bilder. Liker jo å ta de. Har det faktisk som hobby, så kanskje. Kanskje en skulle bidratt med litt bilder? Uansett, valgte et passende bilde i bakgrunnen. Harry, men passende. For det er det som er ved siden av Mac´n min nå. En øl. Bare en. Jeg pleier å være flink der. Noe annet er som regel galskap. Jeg er som sagt gift med barn uten at jeg sammenligner meg av den grunn med Bundy.

Klokka er 00:15. Jeg gjør det jeg skulle ha gjort for lenge siden. Jeg legger meg. Finner sikkert på noe å gjøre på veien, så treffer vel ikke puta før nærmere 01:00, men intensjonen er der i alle fall. Intensjonen om å våkne sånn noenlunde opplagt i morgen. Klar for en dag som starter med en busstur til by´n. Vekk fra forstadens harmoni. Inn til en by, eller egentlig et kontor. Og så faktisk. Trening med nye folk. Noen jeg aldri har møtt før. Gleder meg. Gruer meg. Begge deler. Det er sånn jeg liker det. Tror jeg.