Kona har sovna. Det er faktisk ganske lenge siden. Vi har barn. Barn er mye arbeid. Av arbeid blir man sliten. Og når man er sliten er det jo fornuftig å gå til sengs. For å sove. Fornuftig. Er ikke alltid like glad i fornuft. Jeg er klar over konsekvensene av å ikke få nok søvn. Jeg vet. Jeg har selv opplevd det mang en gang. Og jeg har hørt det. Mange ganger. Jeg vet at søvn er bra. Men det føles likevel ikke alltid like rett å gå til sengs. I alle fall ikke for å sove. Ikke hver kveld.
Så var gjør man, når man ikke klarer å legge seg. Legger jeg meg blir jeg bare frustrert. Om jeg ikke legger meg blir jeg trøtt. Så da er det bare å velge. I kveld velger jeg bloggen. Eller ikke helt. Jeg velger et digitalt liv. Et liv innom Facebook og Skype. Et liv innom Instagram og Twitter. Et liv som ikke er her. Et liv hvor jeg møter andre. Andre som meg. Og så kommer drømmene. Drømmene om hvordan alt hadde vært der-som-atte, hvis-om-atte. Og merker at andre deler de samme tankene. Tanker som er ufarlig på hver sin IP-adresse, men som frister. Frister å gjøre analoge.
Og alt dette fordi klokka ble trøtt. Trøtt for noen andre enn meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar